Intensjonsavtaler er ikke uvanlig når man er i forhandlinger med en potensiell avtalepartner. Men hvor bindende er egentlig en slik avtale?
Det engelske ordet for intensjonsavtale er «letter of intent», og innebærer at næringsdrivende som ønsker å inngå en avtale med hverandre skisserer opp et mål eller en intensjon med forhandlingene.
Eksempel på en intensjonsavtale mellom en kommune og et privat utbyggerfirma.
Intensjonsavtalen er rett og slett et foreløpig dokument som senere i forhandlingsprosessen skal avløses av en bindende avtale.
Det store spørsmålet når det gjelder intensjonsavtaler er hvorvidt disse avtalene har en eller annen form for juridisk løftevirkning, eller om avtalen kun innebærer en moralsk forpliktelse for partene.
Kjernespørsmålet er hvorvidt partene ved å inngå en intensjonsavtale har en rettslig plikt til å inngå det påtenkte avtaleforholdet.
Når er det vanlig med intensjonsavtaler?
De er i hovedsak tre grunner til at næringsdrivende velger å benytte seg av intensjonsavtaler.
- Brukes ofte når den endelige og forpliktende avtalen som forhandlingen skal føre til er omfattende og komplisert. Ofte tar slike forhandlinger lang tid, og partene ønsker å sikre seg at den andre parten faktisk føler seg forpliktet til å komme frem til en endelig avtale.
- Brukes ofte der partene har det travelt med å få en avtale i stand.
- Brukes der det er nødvendig med omfattende undersøkelser og liknende (due-diligence) før man endelig binder seg til en avtale.
Intensjonsavtaler brukes flittig i kommersielle avtaleforhold, og er særlig vanlig når det er snakk om oppkjøp av selskap. På ett eller annet tidspunkt i forhandlingen velger da partene å inngå en intensjonsavtale. Hvor tidlig i forhandlingsprosessen de gjør dette varierer.
Etter at intensjonsavtalen er inngått fortsetter gjerne forhandlingene med en due-diligence der partene gjør nøye undersøkelser av oppkjøpskandidaten. Når forhandlingene er i havn, inngås den endelige og forpliktende avtalen.
Rom for juridiske tolkninger
Hvorvidt intensjonsavtalen i seg selv er juridisk bindende slik at partene er rettslig forpliktet av innholdet, må vurderes ut fra en tolkning av avtalen.
At avtalen heter ”intensjonsavtale” gjør den ikke i seg selv bindende, så sant partene har avtalt at den ikke skal være dette. Men partene kan regulere i avtalen at den skal ha løftevirkninger som binder partene juridisk.
Hvis partene ikke har regulert løftevirkningene må de falle tilbake på alminnelig avtaletolkning for å vurdere hvorvidt de er bundet av intensjonsavtalen. Et typisk spørsmål som dukker opp i denne forbindelse er om utferdigelse av en intensjonsavtale hindrer partene i å konkurrere mot hverandre i markedet mens forhandlingene pågår.
Konkurranseforbud?
Hvis et slikt konkurranseforbud ikke uttrykkelig er avtalt, vil en intensjonsavtale neppe være til hinder for konkurrerende virksomhet. Videre vil et viktig spørsmål være om en intensjonsavtale forplikter partene til å faktisk inngå den endelige avtalen. Hvis ikke intensjonsavtalen selv regulerer spørsmålet, kan det neppe på ulovfestet grunnlag oppstilles en regel som sier at en intensjonsavtale faktisk forplikter partene til å inngå den endelige avtalen.
At partene som utgangspunkt er uforpliktet av intensjonsavtalen medfører at de kan trekke seg fra forhandlingene fordi prosjektet ses på som ulønnsomt, eller fordi de underveis i forhandlingene har funnet ut av de rett og slett ikke ønsker å inngå den påtenkte avtalen.
Kan bli bindende ved sen inngåelse
En forhandlingssituasjon er nettopp forhandlinger, og det vil i næringslivet være et behov for at man på en uforpliktende måte kan gi uttrykk for hensikten med forhandlingene gjennom en intensjonsavtale. På den andre siden må bør det være liten tvil om at det finnes et ”point of no return”.
Hvis intensjonsavtalen inngås sent i forhandlingene, kan det tenkes at også intensjonsavtalen vil kunne få løftevirkninger for partene, selv om dette ikke er regulert i avtalen.
Kilde: Geir Woxholth: Avtalerett 6. utgave
Artikkene ble opprinnelig postet på Firmanytt.
